Stine Johanne

Kaktuspigger i nysnø

2012-03-07T13:08:00.000-08:00

Døren låses opp

og føtter tråkker ut

og bortover veien

Lyden av skosåler

mot nysnø

vinterdagen er blendende

men ikke hvit

Blendende mot hovne øyne

Jeg er ute nå

Men ikke fri

Minner vokser

som kaktuspigger

i en ny dag dekket av nysnø

Stine Johanne Dåbakk ©

I dag, i morgen. En ny dag. Nye rutiner

2012-03-01T14:06:00.004-08:00

Dagen i dag har egentlig vært fin. Jeg møtte litt sent opp på avdelingen. Sov litt lengre i dag. Jeg ventet egentlig hele formiddagen på at kontaktpersonen min skulle komme på jobb, for vi skulle gjøre noe sammen. Jeg spilte også litt piano i dag. Klimpret litt på det sure pianoet som står på et grupperom der oppe. Så hadde jeg samtale. Utskrivelsesamtale. For dagen i dag ble jeg utskrevet fra avdelingen etter å ha vært der i tre måneder. Jeg var først pasient der hele døgnet, men ettehvert som vi kom utpå nyåret gikk jeg over til å være dagpasient. Noe som har funket fint. Jeg har kommet til avtalte tidspunkt og fulgt opplegget der med bevegelsesgruppe, samtalegruppe, undervisning og turgruppe, litt fysioterapi og samtaler, samt noe trening på friskhuset. Rutinene passet meg perfekt. Nå har jeg meldt meg inn på friskhuset. Fått eget medlemskap der. Så jeg og støttekontakten min skal trene litt sammen, og så kommer jeg til å forsøke å dra på egenhånd også :)

I ettermiddag har jeg og kontakten oppe på avdelingen baket kake. Jeg må trene meg på kakebaking og matlaging, siden jeg har søkt på en litenjobb som kjøkkenhjelp på en 4H-gård. Men det er ikke sikkert at jeg får jobben. Får se over vinterferien. Da får jeg svar. Å klare å bake en kake er for meg en liten seier, fordi jeg har alltid vært ganske utrygg på kjøkkenet og ikke flink til verken kakebaking eller matlaging. Utrygg på komfyren og varmen og utrygg på å følge en oppskrift. Men fra en skala fra én til ti i vanskelighetsgrad, så havnet kakebakingen på en firer :) Og jeg har planer om å prøve hjemme!

Jeg har kjent litt på utryggheten i kveld etter jeg kom fra avdelingen. Det er litt rart å tenke på at jeg ikke skal gå oppover dit i morgen. Jeg har liksom hatt den faste rutinen så lenge og det har funket så fint. Men jeg må vel finne meg nye rutiner nå. Stå opp om morgenen f.eks. Det blir ikke noe problem egentlig fordi jeg sover ikke så veldig godt. Våkner lett og er lys våken i 09-tiden. Egentlig er jeg våken flere timer før klokken 09 da... Skulle egentlig ønske jeg greide å sove lengre så dagen ikke blir så lang... Så har jeg en avtale i morgen ettermiddag. Kl. 17. Da skal jeg prøve meg på en dansetime på friskhuset sammen med støttekontakten min. Er veldig spent.

Jeg savner sommeren som var. Sommeren 2011. Vi reiste til bergen på besøk til familie der. På Osterøy. Det var en fin ferie. Vi gikk på fine turer og var på museum. To museumsrunder. Osterøy museum og på gamle Havråtunet. Der var det fint. Kunne nesten se for meg skikkelser av folkene som levde på den tiden. Se det for meg liksom. Det var eldgamle bygninger og det var veldig idyllisk der. Tok en hel masse bilder. Tenkte legge ut noen her :) Jeg gleder meg til det blir vår. Jeg håper å kunne ta meg en tur til Bergen da. Har også venner der nede som jeg har lyst til å treffe. Men aller mest gleder jeg meg til å kunne gå turer ute og ikke ha på seg en hel masse tykke klær. Å kunne gå opp til Keiservarden i t-skjorte og kortbukse. Å kunne dra på sykkelturer. Å kunne gå tur i Maskinisten eller elveparken og høre på musikk på ipoden min. Det gleder jeg meg til!

Tirsdagstanker

2012-02-21T06:53:00.004-08:00

Tirsdag. Jeg startet dagen med å forsove meg. Det er skjelden at jeg klarer å sove lenge, men i mårrest sov jeg faktisk til kl 09.00. Jeg skulle ønske jeg greide å sove lengre i helgene, siden jeg egentlig må opp før kl.9 i ukedagene. Helst i 8-tiden, skal jeg klare å rekke morgenmøtet på avdelingen.

Jeg var med på programmet oppe på avdelingen. Samtalegruppa. Greit å følge programmet deres på dagtid og dra hjem i leiligheta på ettermiddagen. Etter lunsj kjente jeg at jeg ble litt rar i magen. Litt småkvalm og tenkte jeg skulle dra hjem å prøve å sove det vekk. Da jeg var kommet hjem så hadde jeg tydeligvis gått det av meg, for jeg var litt bedre i magen, og da fikk jeg et innfall om å gå mere... Det var jo så fint vær ute. Sola skinte og det blåste ikke alt for mye som det pleier å gjøre i bortblåstbyen Bodø. Jeg følte også for å trø av meg litt uro og rastløshet. Så da tenkte jeg at jeg skulle gå opp på keiservarden, men turen gikk heller til Linken. En fin plass å gå hvis man ikke skal gå så langt og bratt. Det er stigning nesten hele veien da, men en ganske grei tur.

I dag vet jeg ikke helt hva jeg skal ta meg til å gjøre. Sitter her grønn i ansiktet... Men det er bare ansiktsmasken jeg har på meg som er lys grønn! Haha *ler litt inni meg* Jeg tenkte å slenge med noe bilder fra dagen, men ikke noe bilde av meg med ansiktsmaska ;0)

Stine, klar for tur til Linken! :) Tenkte det ikke var så kaldt ute i dag siden sola skinte så jeg tok litt for lite klær på meg. Men hadde sånn vårfølelse så det var på en måte godt å bare gå i ull og fleecegenser :)

Og så må jeg få med Bernhard sin helt normale sovestilling!

Lister, fine ting og andre ting

2012-02-17T11:14:00.002-08:00

Fine ting og ting jeg liker

- Når solen skinner på snøen
- Snø på buskene
- Perler
- Perlemorskyer
- Gå i barføttene på stranden
- Varme
- pianomusikk
- Å dra til Mo i Rana på besøk til venner og familie
- Gå tur til Keiservarden
- Pukka te, spesielt original chai med honning i
- Rismelk
- Sauer
- Ugler
- Retro
- Det sennepsgule skatollet mitt
- Å skrive lister
- Ballerinasko
- Ifa
- Bernhard <3
- Lukten av spesielle såper ( Mange lukter minner meg om ting)
- Sommerleir på helsesportsenteret
- Sommerfugler

Ting jeg ikke liker/ Vanskelige ting

- Prikker og ujevne mønster
- Ofte liker jeg ikke meg selv
- Liker ikke at folk hever stemmen
- Strenge eller sure folk
- Øyekontakt
- Uforutsigbare situasjoner
- Tette folkemengder
- Lukten av røyk eller snus eller sterke lukter
- Kjøre buss
- Lyder som jeg ikke selv kontrollerer ( Tygging, smatting, kremting, harking, tromming med fingrene)
- Jeg er ikke spesielt glad i å gi eller få klemmer ( kall meg gjerne sær)
- Diskusjoner
- Misforståelser

Helga

2012-02-12T11:05:00.001-08:00

Fredag. Denne dagen gikk med til å være i dårlig humør og å være sånn halvveis i dvale. Så formiddagen gikk og ble tilbragt på sofan og i senga til utpå ettermiddagen. Dvale. Selv om det ikke var så kaldt ute engang. Det var bare formen og humøret. Så kom kvelden og mamma kom på besøk. Jeg var enda ganske fjern da hun kom og etter ikke alt for lang tid gikk jeg å la meg.

Lørdagen kom. Jeg var fjern. Men likevell kom jeg meg litt ut av dvalen utpå formiddagen. Jeg var fremdeles trøtt, men jeg og mamma bestemte oss for å dra til byen. Vi gikk til busstoppet. Sjekket ruta. Bussen gikk ikke før om en time. Vi snudde nesa hjemover igjen og turen gikk ikke til byen likevell. Jeg var i vinglehumør. Skal, skal ikke..? Dit eller hit..? Vi kom inn igjen, satte igang med litt støvsuging og støvtørking, og før vi var ferdige fikk jeg et innfall om å gå til keiservarden. Så vi kledde på oss, gikk ut, startet på stigningen opp mot turisthutta, og videre opp. Men det var så glatt og isete at vi kom oss ikke særlig langt. Likevell- formen var bedre og humøret litt bedre også.

Bildet til venstre av meg og Bernhard. Stine i sløveklær...

Pompel og Pilt på tur :0)

Denne dagen fortsatte helt ok. Det var veldig koselig å ha mamma på besøk. Bestemoren fikk dulla litt med Bernhard. Jeg la meg ganske tidlig denne dagen også som vanlig.

Så kom søndagen rundt hjørnet. Morsdagen. Men det ble ingen bløtkake på mamma nei... Det ble turdag på meg og mamma nemlig. Turen gikk opp til Rønvikfjellet og videre til Linken. Det var herlig fint vær og fin utsikt på toppen. Både utover byen og utover havet. Det ble en fin tur og koselig å ha noen å gå sammen med, og vi fikk knipset mange bilder! Timene gikk. Vi var hjemme igjen og satte igang med å male litt. Vi malte skatollet mitt nesten ferdig, pluss et lite bord. Sennepsgult! Klarte vi å holde oss i ro etterpå..? Nei..

Det var på med klærne igjen og ut å trø videre. Denne gangen gikk turen ned til byen og ut på moloen. Pappa var kommet til byen nå og satt i bilen og ventet på oss. Så kjørte vi hjem til meg etterpå og drakk te og kaffe.

Alt i alt var dette en fin helg. Til tross for at jeg har vært litt fjern og gått litt i tankebobla en del ganger... Men jeg kom meg ut på tur. To fine turer. Jeg fikk tørket støv i leiligheta, mamma støvsuget. Og jeg fikk vasket klær og skiftet på senga. Det er foresten ikke helt enkelt å skifte sengetøy på ei kuledyne...

Pompel

Pilt

Pilt tar seg en pause på benken

En liten sang

2012-02-10T12:01:00.000-08:00

Her kommer en liten sang fra meg og mitt piano :0)

Og her er den nyeste sangen jeg akkurat har begynt å øve på :)

Søndag

2012-02-05T07:28:00.000-08:00

I dag er det søndag. Jeg har vært i leiligheten min hele helgen. Det har vært kaldt ute så jeg har ikke beveget meg ut. Kun en liten tur på city nord i går for å handle noe. Hva skal jeg egentlig si..? Jeg føler jeg ikke har så mye å si akkurat nå, så dette blir et litt meningsløst innlegg. Skriver bare for å ha noe å gjøre.

Dagene går. Og dagene ser ganske like ut. Jeg er på avdelingen på dagtid i ukedagene, så drar jeg til leiligheten og tilbringer ettermiddag og natt her. På avdelingen deltar jeg på programmet. Bevegelsesgruppe, samtalegruppe, turer og friskhuset, pluss litt samtaler. Hjemme gjør jeg ikke mye. Jeg sitter mye med datamaskinen, så går jeg tur stort sett hver kveld. Det har egentlig gått greit å være hjemme. Selv om kjedsomheten tar litt overhånd. Så har jeg Bernhard her også. Lillepusen. Eller nå er han jo blitt ganske stor da. Jeg føler dette innlegget blir helt uten mål og mening, men jeg skriver likevell. For å gjøre noe.

Jeg skulle ønske jeg kunne spole tilbake til mars 2011. Da var jeg på friluftskurs på helsesportsenteret. Fjorten dager. Jeg hadde hatt en veldig tung periode før jeg kom dit, så det gjorde meg bra å være med på turer og gjøre morsomme aktiviteter. Været var strålende mens jeg var der. Jeg har masse bilder fra oppholdet som jeg stadig ser på. Mimrer tilbake. Ser også ofte på sommerleirbildene. Jeg savner å være på sommerleir. Savner den tiden.

friluftskurs: Bål, skiturer, aking i bakken, snøforming, gamma, hundekjøring, isfiske, grilling, arbeidsstua, svømming, varmebasseng, drikke te og kakao, snakke, møte mennesker, spille piano i storstua <3

Sommerleir: Sommerfugler, bål, hunder, tur med hest og vogn, ridning, bli-kjent-leker, ballspill, uteaktiviteter, turer, kart og kompass, leirplass, grilling, kanopadling, fjellklatring, taubane over elva, tulling og tøysing, arberidsstua, drikke te og kakao, bokstavkjeks, fisking, båt, geiter, Alvenes <3

Og alle lys blir sorte hull

2012-01-16T07:15:00.000-08:00

Den sniker seg på. Utryggheten. Legger seg rundt meg. Omfavner mine øyne. Kaldt. Hva er denne utryggheten? Den griper om meg. Det går kaldt nedover ryggen. Utryggheten. Den spøker. Den sniker rundt hjørnene. Den slår av alle lys. Leiligheten blir kald. Utryggheten. Hva gjør den med meg? Den gjør meg redd. Den gjør meg usikker. Den gjør meg urolig. Rastløs. Jeg klamrer meg til kontrollen. Tallene. Klamrer meg til tallene. Og alt du sier blir feil. Du prøver å hjelpe. Men det blir feil. Urettferdig. Utryggheten. Gi meg ro. Gi meg noe annet enn denne kalde stillheten. Gi meg ordene. Gi meg noe å se frem til. Gi meg trygghet. Hvor finner jeg trygghet?

Prosjekt oldemorkomode

2012-01-08T06:11:00.000-08:00

Oldemorkommoden var mørk rød. Den gamle 50-tallskommoden hadde sikkert vært i brunt treverk, men den hadde blitt malt en gang i tiden. Jeg fikk denne kommoden. Men jeg likte ikke rødfargen på den, så jeg bestemte meg for å sette igang å male den. Først måtte den grunnes med hvitt. Så kunne jeg male den sennepsgul!

Oppå kommoden har jeg bilde innrammet av besteforeldrene mine. Farmor og farfar, og mormor og morfar. Eller mor og far som jeg sier :0) Jeg skal ha enda et strøk til med maling på kommoden, men det tar jeg litt senere. Jeg ble i alle fall fornøyd med prosjektet! Koselig med tilbakemeldinger på innlegg :0)

Julekule, juletre, jule-Bernhard

2011-12-30T06:46:00.000-08:00

Bernhard var flink til å hjelpe med juletrepyntinga i år <3 Det vil si at juletreet ble halvveis overfalt av lille Bernhard på juletrekulejakt... Nå er det snart nyttårsaften. Victoria kommer på besøk til meg i dag og vi skal feire nyttår sammen. I leiligheten min. Jeg har hatt noen stille dager til nå. Disse dagene jeg har vært hjemme i leiligheten. Det kan bli vanskelig med så mye tid alene. Så derfor tok jeg turen opp til avdelingen i går og satt litt og så på tv der. Jeg gleder meg nå til Victoria kommer. Vi skal lage tapas i morgen. Ut å handle i dag. Vi skal ta turen opp til Rønvikfjellet i morgen å se på rakettene derfra. Det tror jeg blir fint.

Vanilla chai, en kopp te takk

2011-12-26T12:54:00.000-08:00

I morgen drar jeg tilbake til leiligheta. Jeg har nå vært på Fauske i noen dager. Det har vært blandet, (Mye fokus på mat i jula) men mest koselig var det. Så skal jeg være i leiligheta fra tirsdag til fredag. Fire dager. Får besøk av hele familien onsdag. Mine besteforeldre kommer også. Det blir koselig. Jeg gleder meg faktisk til nyttårsaften. I motsetning til i fjor. Da sov jeg bort hele kvelden. I år skal jeg feire sammen med ei venninne. Victoria. Vi skal gå på Rønvikfjellet å se på rakkettene derfra. Det er jo like ved der hvor jeg bor. Kort vei opp! Så skal vi drikke te og drikke te og drikke te :0)

Kruskatta tel ho oldemor

2011-12-22T11:58:00.000-08:00

Denne kruskatta arvet jeg hos min oldemor. Jeg syntes den passet så fint inn på respatexbordet ved den gamle radioen. Den skal få feire lillejulaften sammen med meg og Bernhard. For lillejulaften skal feires i leiligheta. Med meg, meg selv og Bernhard. Jeg skal dra hjem å feire jul sammen med familien på julaften. Så julemorgen med Askepott og reisen til julestjernen blir i Bodø. Jeg har et lite problem. Rettere sagt så styrer det ganske mye av tankene mine. Og i jula kommer jeg ikke unna det. Mat, mat, mat, og mere mat... Julebord, julefrokost, julelunsj, lutefiskfest, ribbe og pinnekjøtttallerken! Glade jul... Ja jula er jo fin også. Når det sner. Og det er koselig å treffe familie. Det er koselig å treffe besteforeldrene mine og å få hjem søstra mi. Men jeg skal feire lillejulaften med bernhard, kruskatta og adventskalenderen. Ja, og må ikke glemme strømpen. Håper det er klementiner i den... Gjett hvem sin strømpe den lille er sin... Så skal jeg spille "Jeg vil hjem til julekveld" med Gunnar Engedahl på min gamle sveivegrammofon. Syng med! "Og så går jeg rundt om en enebærbusk." Og så skal jeg åpne de siste gavene på adventskalenderen på lillejulaften og julemorgenen. Så litt skal jeg kose meg da. Og så har jeg lille Bernhard <3

Litt tilbake i tid. En smule.

2011-12-20T12:35:00.000-08:00

Skyvsenga fra begynnelsen av 1900-tallet fikk sin plass i tv-stua.
Jeg elsker slike putetrekk som ligger i sofan! Retro <3

Velkommen hjem til Stine og Bernhard! Dette broderiet fant jeg på en
bruktbutikk. Askeladden bruktbutikk på Mo i Rana :)

Dette bildet har min morfar brodert i 1963. Da han var 29 år.
Det fikk sin rette perfekte plass på veggen ovenfor 50-talls-sjenken.

50-tallssjenken min, med broderiet til far som henger ovenfor <3
Veldig hyggelig med kommentarer på innleggene mine :0) Alltid koselig
å få litt tilbakemelding :)

Den store innflyttingen

2011-12-17T22:37:00.000-08:00

Da har vi kommet hit. Så langt. Innflyttingen. Overstått. Nesten.. Det vil si, jeg har fått på plass alle møblene, ting og tang er på plass i skuffer og skap. Kjøkkenutstyr er vel plassert i skapene. Vaskemaskin, kjøleskap, micro, komfyr. Alt er på plass! Det føles fint! Det har vært lange dager. Men godt å se etterhvert som timene gikk at ting havnet på plass. Jeg har fått hengt opp speil på veggen. Bilder på veggene. Mangler noe, men har fått pyntet noen vegger. Jeg er forelsket i retro-speilet jeg fant på en bruktbutikk. Det henger i gangen sammen med retro-uglebildet mitt :0) Jeg har prøvd så godt jeg kan å skape litt retro. Jeg fikk det kanskje mest til på kjøkkenet og i skyvsengstua / Tv-stua. Jeg elsker å innrede og gjøre det fint. Elsker interiør og stilen fra 50-tallet! Jeg tror interiør er min særinteresse... Jeg må ha det akkurat slik jeg har sett for meg. Det må være nøye og forseggjort. Jeg er ganske perfeksjonist på detaljer. Liker å justere smådetaljer. Liker at ting står i stil og er gjennomført. Jeg vet ikke helt om jeg har greid det over alt i leiligheten, men jeg ble fornøyd med mye i alle fall. Har for det meste møbler jeg har funnet på bruktbutikker til en billig penge og møbler som er arvet. Liker egentlig ikke å kjøpe helt nytt. Synes det er mest sjarm i det gamle. Så skal jeg pynte den ene veggen med et stort maleri som bestemoren min har malt. Det blir fint. Hun er veldig flink til å male!

Jeg må si tusen takk til mamma og pappa som har vært til stor hjelp under innflyttingen!
Jeg legger ut litt bilder :)

Det herlige 50-tallsspeilet jeg fant på bruktbutikken.

Te-hylla mi

Te-koppene fra Indiska.

Rørstolen jeg fant på fretex sammen med den gamle radioen som ikke virker.
Den er bare til pynt.

Buss og Stine er lik kaos i toppen

2011-12-07T08:14:00.000-08:00

Buss, sentrumsbuss, langrutebuss... Kaos i toppen. Jeg forbereder tankene. Tar ut penger, men alltid i siste liten. Nesten for sein. Springer som en gærning. Hjertebank, pust og pes. Jeg er endelig på plass ved busstoppet. Nervøsiteten bruser i kroppen og katastrofetankene tromler i toppen, For tenk hvis bussjåføren er grinete. Noe jeg har opplevd ikke bare et par ganger… Jeg venter, jeg tripper, jeg tråkker. Tråkker utålmodig. Klokka tikker meget høyt nå. Fem over, sju over, tretten over. Hvor blir det av den jæ… bussen? Stressa som fy, ringer mamma, som sjekker ruta. Bussen skal gå. Konklusjon- forsinka. Tjue minutter over. 177 ruteopplysning neste! Jeg forbereder mentalt på en sur og gretten stemme i andre enden av telefonen. Tenker at jeg er et stort bry som ikke bare kan lese den pokkers bussruta selv. Ergo- jeg fortjener å bli snakket til. Damen svarer. Buss går ikke før kl. 15.15. En hel time å vente! Uroen vibrerer helt ut i fingerspissene i det jeg hører klokkeslettet. Jeg blir skuffa. Så uendelig skuffa. Rastløs! Hva i huleste skal jeg ta meg til nå?! Kaos, uro, vil rope høyt. Vil kjefte. Jeg ringer mamma. Lirer av meg noen ikke helt pene gloser om Bodø by og bussruter og bussjåfører. Får lyst å skrike.

Timene har gått, mens Stine har soset bort ventetiden med å gå i butikker. Nå springer hun nedover gata i håp om å rekke bussen med katastrofetankene plantet i toppen om sure bussjåfører eller om hun i det hele tatt rekker bussen…

Jeg liker ikke å ta buss. jeg er alt for redd for om bussjåføren kommenterer noe når jeg skal kjøpe billetten. De fleste bussjåfører er vel hyggelige, men mitt hode blir proppet full av "enn hvis og hva om-tanker"
Hele veien til busstoppet planlegger tankene mine hva jeg skal si hvis bussjåføren spør om ditt eller datt, eller sier sånn eller sånn... Liker heller ikke å ta toget. Men det går bra hvis jeg har fått bestilt billett på forhånd, for da slipper jeg å snakke med billettmannen/ damen... Jeg gruer meg litt til jeg må ta sentrumsbussen fra der jeg skal bo, men jeg må få hjelp til å finne ut av bussruta, sånn at jeg slipper å spørre på bussen. Bussoppet er like nedenfor der jeg skal bo, så det er ganske kjekt sånn sett da :0)

Snø!

2011-11-29T05:32:00.000-08:00

Gleder meg til snøen kommer! :0)

En ny hverdag vil komme

2011-11-09T07:24:00.000-08:00

Da er det bestemt. Da er det fastslått. Da kan jeg fortelle med glede at jeg har fått meg ny leilighet. En egen leilighet. Helt egen. Som jeg har kjøpt. Som jeg skal bo i. Jeg og min lille Bernhard. Og jeg vil vise den fram. Jeg kan være stolt av å vise den fram. Jeg trenger ikke skjemmes over plassen jeg bor på. Nå har jeg ikke flyttet inn enda, så jeg kan si jeg ikke trenger å skjemmes over plassen jeg skal bo på. Jeg ser virkelig fram til å flytte inn der. Det er ikke lenge til. Det er bare snakk om noen få uker. Imellomtiden skal jeg pakke litt, jeg skal på kulturdagene å selge kortene mine, så skal jeg pakke mer, og så må jeg prøve å få dagene til å gå. Jeg skal planlegge. Planlegge hvordan hverdagen skal se ut. Planlegge hvem jeg skal ha avtaler med og hvor ofte. Planlegge hva jeg skal gjøre når det blir vanskelig. Kriseplaner har jeg en tendens til å bli provosert av istede for at det hjelper meg. Selv om det skal være en hjelp. Men jeg skal prøve å lage en ny kriseplan som kanskje kan bli bedre.

Jeg gleder meg til innflyttingen. Til å plassere møbler, male litt møbler, plassere tingene mine, henge bilder på veggene. Jeg må finne nytt kjøkkenbord, og det har jeg plan om å finne på bruktbutikk i 50-tallsstil. Jeg gleder meg til bare det å pynte på kjøkkenet med de nye digre te-koppene mine.

Jeg ser fram til dette. Det gjør jeg virkelig!

2011-10-18T08:47:00.000-07:00

Høsttur

Gylne blader

Gult, rødt, brunt

mot grå regnvåt asfalt

Varme sko

trasker bortover veien

Tråkker på nedfalt løv

Vennskap

En tur i regnet

Høstblader faller lett

fra gule trær

Scrappehelg

2011-10-16T04:39:00.000-07:00

I helga har jeg hatt besøk av ei venninne. Vi har deltatt på scrappetreff. Jeg har måttet konsentrere meg om å ikke la det dårlige humøret mitt ødelegge for helga. Jeg ville ikke ødelegge helga for Victoria. Hun skulle få slippe å se sinte Stine. Irritable Stine. Hun fikk nok sett henne noen øyeblikk, men jeg forklarte Victoria hvorfor jeg var irritabel. Det er mange ting som gjør meg sint og frustrert. Noen av tingene ønsker jeg ikke å utdype så veldig mye om her på bloggen. Men alt handler om kontroll kan jeg si. Jeg føler jeg mister kontrollen helt. Jeg må prøve veldig hardt å ikke la frustrasjonen min gå ut over andre, noe den ofte gjør. Det er kanskje mest mamma som får høre det.

Men hvis jeg ser på helga, så har den ikke bare vært et slit. Jeg har koset meg sammen med Victoria. Jeg liker å ha henne på besøk. Hun får meg til å bli i bedre humør. Hun har en utrolig smittsom latter, og jeg må bare le jeg også. Vi har hatt det fint ilag på scrappetreffet til tross for mine bekymringer og katastrofetenkning... Alt i alt, så var det egentlig ei fin helg. Ei blandet helg kan jeg si. Hvor jeg fikk laget ganske mange kort. Noen julekort og noen vanlige. Så har jeg fått skrevet ut noen bilder, i tilfelle jeg skulle være heldig å få plass på kulturdagene for å selge kortene mine og noen fotografier :)

Jeg legger ut noen bilder av noe av det jeg laget på treffet. Koselig med kommentarer på det :0)

Tanker fra sidelinjen

2011-10-03T04:54:00.000-07:00

Tekst jeg fikk i bladet "Autisme i dag"

Jeg ser meg rundt, ser på andre mennesker. Betrakter dem. Lurer på hvor de skal. Ser hva de har på seg. Hvordan de snakker og hvordan de smiler, ler. Hører etter hvordan de bruker ord. Hvordan de kommuniserer. Jeg ser på andre mennesker, og lurer på hva de fyller dagene med. Hva de fyller livene med. Så ser jeg på meg selv. Ser meg i speilet. Mitt speilbilde forteller meg ikke hvem jeg er. Mitt speilbilde får meg heller til å undres. Og dagene går…

Og jeg mimrer. Snur meg tilbake. Tar fram et gammelt bilde. Jeg ser på den jenta jeg en gang var. Er jeg den samme? Kan ikke være. Jeg tenker. Tenker tanker som får meg til å bli litt trist. Tenker tanker som gjør at jeg savner. Jeg ser meg i speilet. Og tiden tikker… Hvem er jeg blitt? Hvordan lever jeg mitt liv? Jeg kjenner skammen bre seg innover innover i meg. Jeg kjenner det i hver eneste celle. I hver eneste pore i huden. Jeg kjenner det ytterst i hårtuppene til og med. Ja, for jeg skammer meg over den jeg er. Over minner jeg bærer med meg. Minner jeg helst vil grave ned. Men egentlig så har jeg ikke noe grunn til å skamme meg. Noen har sagt at jeg tenker for mye. Ja jeg gjør nok det. Men jeg kan ikke noe for det. Det blir bare slik. Det har en tendens til å balle på seg. Rulle videre. Til det sier stopp. Til det smeller. Kanskje jeg ikke tar helt hensyn til meg selv…? Men jeg prøver. Jeg prøver bare å lære å leve. Jeg prøver bare å lære å forstå. Jeg prøver hardt å lære å ta ansvar. Av og til lurer jeg på hva ansvar er… Kan noen si meg hvordan?

Jeg er voksen. Hvordan lever jeg er voksent liv? Hvordan skal man være som voksen? Kan noen gi meg en oppskrift takk? Jeg undres. Hvordan snakker man som voksen? Hvordan tenker man som voksen? Jeg har snart bursdag jeg. Og jeg kjenner at jeg gruer meg litt. Tiden går på et vis fra meg. Enda et år er gått. Hva har jeg gjort de siste årene? Hvor har jeg kommet? Hvor står jeg? Litt i ytterkant…På sidelinjen... Betrakter.

Jeg lar blikket falle ned på bildet igjen. hvordan var stemmen til den lille jenta på bildet? Hvordan hørtes latteren ut? Gråt hun ofte? Slik som hun som er stor nå... Eller var hun glad. Glad som markblomster. Glad som lette sommersko. Glad som forglemmegei. Kanskje hun var like glad som bestemors vafler? For de likte hun godt. Kanskje hun var like glad som en sprettball. Kanskje latteren hennes hørtes ut som klinkekuler som klirret mot hverandre. Jeg vet at hun likte å leke. Jeg vet at hun var veldig glad i dyr. Jeg vet at hun bare delte ut klemmer når solen skinte. For hun hadde også grå dager. Grå øyeblikk. Hun var usikker. Og mange ganger redd. Hun kunne være begge deler. Glad og trist. Men usikkerheten gjemte hun godt...

Jeg ser over mine hender. Lar hendene spille på pianoet. Jeg ser at de har endret seg. De er ikke lenger barnehender. Armene har også noen merker. Merker som ikke forsvinner. Merker som forteller om uværsdager og kalde netter. De er en del av meg nå. En del av min historie. De må jeg bære med meg. Jeg ser ned på tangentene. Jeg har nå sittet og spilt en stund. Jeg reiser meg. Går bort til vinduet. Jeg ser utover byen som lever sitt liv. Jeg betrakter.

Pust ut, og smil

2011-09-21T14:30:00.000-07:00

Tjue dager til, så vet jeg mer. Da vet jeg om leiligheta er i boks. Vi vant budrunden. Noe jeg gikk og smilte av i hele dag. Jeg gikk rundt med et glis fra øre til øre i hele dag. Jeg sier jippii! Kanskje litt for tidlig, men det er en god sjanse. Jeg har gått med nervene i helspenn i noen dager nå. Først var jeg spent på visningen.. Kom det til å være mange der? Noe det faktisk var. Det var stappet med folk. Kø for å komme inn. Det er en veldig fin og attraktiv leilighet, så det var ikke rart det var mange der. Jeg er heldig hvis den blir min. Så var det budrunden som stod for tur. Den var visst tøff. Det var pappa som hjalp til der. Jeg forstår meg ikke helt på slikt, så det var fint med hjelp på det området. Jeg er takknemlig. Mamma og pappa- jeg kan ikke få takket dere nok! Hva skal jeg si, hva skal jeg gjøre for å vise min takknemlighet? Jeg fikk også for ca en uke siden svar på at lånet er i boks, så da var det lettere å gå på visning.

Nå må jeg bare vente. Skrive ukeplaner, fylle dagene med noe meningsfylt. Så langt på ukeplanen har det kommet opp noen avtaler. Den ene avtalen er jeg ganske spent på. Jeg har nemlig endelig fått støttekontakt på plass. Og jeg er fornøyd. Jeg er fornøyd med å ha greid å fikse det selv. På egenhånd.

Jeg tok råsjansen og spurte selv. Jeg stod der, prøvde å formulere meg på en grei og forsiktig måte. Ventet på et svar.. Og svaret ble ja!

Jeg tenker videre på ukeplanen og har skrevet planer i rutene. Skrevet at jeg skal rydde hjemme, sortere og kaste ting jeg ikke har bruk for. Eventuelt dra et lass med meg til bruktbutikken av ting som fremdeles er brukbare og fine. Er litt imot å kaste ting om det ser fint ut og fremdeles kan brukes av noen. Videre i rutene står det at jeg skal skrive ut noen bilder til ei utstilling jeg skal delta på. Og i neste uke skal jeg delta på første møte på ei gruppe for personer med Asperger. Ser fram til det. Har deltatt litt på ei slik gruppe tidligere i år, og syntes det hjalp litt i hverdagen å være med på et slikt tilbud. Videre uken etterpå der igjen, reiser jeg en tur til Mo i Rana. Jeg skal besøke familien min der. Det gleder jeg meg til. For øyeblikket ser jeg litt lyst på ting rundt meg, og følelsene inni meg er litt lettere også. Det føles fint. Det har vært turbulente tider, mye motbakker, mange vonde og vanskelige følelser. Det kommer enda vanskelige følelser, og sanseinntrykkene plager meg ofte enda. Men ellers føles tingene akkurat nå litt lettere.

Pust ut, vente, gjøre meningsfylte ting, gå små turer, skrive planer, lese blogg, være med Bernhard og smil- er stikkordene nå.

Hold motet oppe

2011-09-11T06:33:00.000-07:00

Okei, jeg begynner på et nytt innlegg. Kanskje det ikke blir så negativt som det jeg begynte på i går, men slettet etter hvert. Jeg er fremdeles i ventemodus, og det er lite som skjer. Jeg har ofte en følelse av at ting er meningsløst. Men jeg prøver å mote meg selv opp, og tenke på at jeg skal få det bedre, når jeg og lille Bernhardpus får en ny leilighet. Men tanken er også skremmende. For de tidligere erfaringene med å bo helt for seg selv, i en hybel, hybelleilighet, sokkelleilighet - de erfaringene er ikke veldig bra. Selv om jeg ikke har hatt noe hjelp i å bo her jeg bor nå, heller tvert imot, det har ikke vært bra for meg, så er det også skummelt å tenke på hvordan det skal bli å ta det store skrittet å kjøpe seg en leilighet. Jeg er redd forventningene fra folk rundt. Jeg er redd de tenker at nå MÅ det gå bra. Dette er siste sjanse… At folk rundt meg har prøvd så mye nå at det bare må gå denne gangen. Jeg er redd for å skuffe de rundt meg. Men jeg kommer vell til å få på plass et slags sikkerhetsnett. Håper jeg. Håper det kommer til å funke fint. At kjemien med de jeg skal ha rundt meg stemmer. At jeg ikke på nytt må streve med å tilpasse meg og bli kjent og prøve og prøve.

Det er tungt å hele tiden tilpasse seg alle man møter. Å bli kjent med nye hele tiden. Det er strevsomt. For alt avhenger om jeg har god kjemi med de som skal være der for meg. Det er så viktig at jeg har tillit til den personen som skal være en hjelper. Jeg har strenge ”regler” for hvordan en person må være mot meg for at jeg skal godta den personen. Det er ikke hvem som helst som får vite private ting om meg. Det er ikke hvem som helst som får ta del i min hverdag, på godt og vondt. Jeg har strenge ”krav.” Noe jeg ikke kan noe for. Det er svært få som jeg slipper helt inn. Det er sånn jeg er. Jeg fikk tydelig se det da jeg tegnet relasjonskart hos min behandler. Det var ikke mange som var innenfor de nermeste sirklene. Den som var i den innerste sirkelen, det var faktisk katten min på nitten år, som nå er død. Det var litt rart å se det slik. Tegnet opp, med navn og sirkler, inndelt i steder og hvor nært jeg føler de ulike personene er. Satt i system. Kaoset av relasjoner ble mer tydelig for meg. Jeg liker å ha ting tydelig. Gjerne tegnet opp eller skrevet opp. Dette ble et lite sidesprang…

Nå er planen min at jeg kanskje skal ta en ekstra natt i leiligheten min. For jeg greide ikke natten som var, og rømte tilbake til avdelingen. Hvis jeg greier denne natten ser jeg litt lysere på å bli skrevet ut og bo i leiligheten min enda en stund til. Jeg må prøve å fokusere på at jeg skal få en ny plass, en ny start, jeg og Bernhard. Jeg holder forresten på med et nytt dørskilt på arbeidsstua. Til meg og Bernhard :0) Selv om det er skummelt, så gleder jeg meg til å innrede og gjøre det fint der jeg skal bo. Med min stil. Tenker det blir en slags 50-tallsstil. Grønne møbler. Gamle ting. Jeg liker gamle ting, og jeg tror at jeg nesten har en særinteresse for interiør og gamle ting. Hihi…:0) Elsker å sette farger og fasonger opp mot hverandre. Plassere gamle kommoder, skatoll, min 50-talls-sjenk, den grønne buesofaen fra 50-tallet som jeg fant til 200 kr! Dandere med puter, tepper, tenke ut hvor den gamle turkise 50-tallsradioen skal stå. Så det herlige retro-uglebilde som jeg fant på ikea!

Nå må jeg bare vente. Mamma og pappa kommer i dag. Vi skal på en liten tur. De skal også ta Bernhard med hjem igjen. Han er i fosterhjem hos besteforelsdrene.. Altså hos mamma og pappa ;p

Jeg fikk lyst å slenge med noen bilder av Birk og Nicke :0) Bare sånn helt utenom dette innlegget da...

Mange uklarheter, tanker og "pause"

2011-08-28T07:28:00.000-07:00

Nå er det en stund siden jeg har skrevet noe om hvordan dagene er. Hvordan ting er nå. Det skjer mye, eller det skjer lite. Jeg vet ikke helt. Kanskje det er mest tanker og forventninger, og lite som skjer. Ting står stille. I ventemodus. Jeg er i ventemodus. Jeg er i tankeboksen. Som jeg har nevnt tidligere så bor jeg på en plass som ikke er bra for meg. Men kjempemye mer ønsker jeg ikke å utdype om akkurat det. Men akkurat nå, er jeg litt fjernet vekk fra den plassen. Tar meg en "pause" i motbakkene... Får hjelp til å ta tak i ting som burde ha vært tatt tak i for lengesiden. Men på grunn av at kommunen ikke har hatt noe annet tilbud, og det har vært vanskelig å formidle, nå fram med budskapet, så har ting stått i stampe. Og det har gått veldig ut over meg psykisk. Mitt hode har vært overbelastet, krenket, pakket full av skam.

Jeg venter, jeg venter, jeg trør. Jeg sliter gulvbelegg. Selv om de er kjempesnille med meg der jeg er, så må jeg ærlig si at jeg kjeder meg litt. Derfor går jeg en del turer. Sitter litt på pianorommet og klimprer på det sure, sure pianoet. Lurer på hvor mange år siden pianoet er stemt... Men jeg har det bedre der enn i leiligheten min. Jeg får et avbrekk og et nytt miljø. Fjernet meg fra mange av de vanskelige inntrykkene. I alle fall mesteparten av dagene. For jeg tar meg små turer i leiligheten hvis jeg må hente noe eller fikse noe annet. Men tankekaoset er ikke helt til å stoppe. Jeg ønsker kontroll på ting som ikke kan kontrolleres av meg. Jeg ønsker å vite. Jeg vil at ting skal skje. Jeg vil at det vanskelige skal bort. Jeg tenker at jeg er lei av mine reaksjoner. Redd av plutselige sanseinntrykk som svir seg inn i øynene mine. Jeg blir ofte sliten i hodet av tanker som kverner. Tanker som ønsker kontroll.

Men jeg har en ting som bringer glede frem. En som gir trygghet. En som ofte gir meg lysglimt og noe å føle ansvar for. En som gjør at jeg ser litt flere meter frem litt oftere. Jeg har min lille Bernhard. Min lille Ragdoll. En liten pus på fem måneder. Han har silkemyk kremfarget pels, og store uskyldige blå øyne og store ører! Etter å ha vært borte fra han i femten minutter i går, kjente jeg at jeg allerede savnet han. Det lille rampete vesenet. Lille pelsballen som klatrer på møbler og napper i dyna, springer som en gal etter små lekemus. Har faktisk lært han apport. Han henter den lille musa til meg når jeg kaster den til han :)

Ellers så har jeg gjort noe morsomt som jeg ikke har gjort på mange, mange år! Jeg har skrevet brev. Jeg har skrevet brev til min søster, og skrevet brev til to venninner. Pyntet med fargerike klistermerker, og la to te-poser i brevene. Anbefalte te-sorter av Stine :0) Nå gleder jeg meg til å åpne postkassa dagene framover. Kanskje det ligger et brev der :) Jeg venter også på en stor pakke... Den må jeg hente på posthuset. Det er en gammel skrivemaskin fra år 1945. Den skal virke ennå. Jeg må bare få tak i fargeband til den. Må bestille det på en utenlandsk nettside som selger skrivemaskiner. Jeg håper virkelig den virker fint! Jeg har nemlig en liten plan :0) Men først får jeg fortsette å slite litt gulvbelegg en liten stund fremover. kanskje jeg må kjøpe nytt gulvbelegg til avdelingen etter endt opphold! Men det er ganske greit å være der. Har erfaring fra andre avdelinger som ikke er grei å bære med seg. Derfor er jeg meget lettet over denne gangen. Det er greit. Det er fint.

Ja, kanskje jeg burde nevne at jeg hadde bursdag for ca. en uke siden. Mandag 22 august ble jeg tjuefem år. Det var en dag jeg valgte å ikke markere så veldig. Jeg liker egentlig ikke å ha bursdag. Jeg er takknemlig for alle gratulasjoner jeg fikk, og gaver. Virkelig! Men dagen for meg, er en påminnelse om at tiden går. Og jeg rekker ikke henge med. Jeg synes på et vis det er enklere å se bakover på det var var, på de gode minnene så klart. Ikke på de vanskelige. Det er på et vis enklere å se bakover enn fremover på det som kommer. Vanskelig å svare på det som skal komme. Jeg greier ikke helt å forestille meg fremtiden. Fordi den er skremmende. Det som kommer er uforutsigbart. Det er det jeg mener med at det er enklere å se tilbake enn fremover. For det som har vært, er på en måte kjent for meg. Jeg skulle så gjerne forstått mange ting jeg ikke forstår. Jeg skulle gjerne ha kunnet sagt at jeg jobber, eller går skole. Jeg kunne gjerne ønsket at jeg griede å være mer sosial. Selv om jeg på et vis ikke vil forandre den jeg er, så er det mange ting som jeg tenker at "jeg skulle så gjerne." Men jeg er den jeg er. Med de tankene jeg har. Med den personligheten jeg har. Med de resursene jeg har, og med de vanskelighetene jeg også opplever. Jeg er den jeg er. Jeg prøver å si det til meg...

Et minne fra Februar

2011-08-18T12:13:00.001-07:00

Fokus, Hold fokus. Tenkte hun mens hun prøvde å holde blikket på mønsteret i treverket på bordet. Blikket pendlet mellom en liten flekk på bordet og armlenet i lyst treverk på den grå stolen foran. Hun satt seg på de klamme hendene. Puttet dem godt under lårene. Som om hun tok seg mer sammen da. Det luktet fremmed. Men samtidig kjent. Hun visste at alt falt på henne. Det var opp til henne å avgjøre hvordan dette kom til å bli. Derfor skulle hun samarbeide. Derfor skulle hun si hvordan hun hadde det. Ærlig. Hun skulle være flink. Selv om hun var helt tappet for krefter til å kjempe.

Spørsmålene haglet mot henne. Stopp. Det stoppet opp. Stemmen stoppet opp, og det kom bare svak lyd ut, hun fikk sagt ordene. Hun fikk sagt hvordan det var. Hvordan det føltes. Men likevel stopp. Hun greide ikke formidle. Greide ikke formidle hvordan det egentlig føltes. Greide ikke å innleve seg i følelsene. Hun var matt. Utslitt. Øynene deres søkte mot hennes ansikt. Det var ubehagelig. Hun følte seg presset. Presset til å komme med et ordentlig svar. Den ene damen som satt lengst unna krevde at hun snakket høyere. Damen gjentok seg ofte, og kvast. Du må snakke høyere ellers forstår vi ikke hva du sier! En kvasshet som fikk magen til å vrenge seg. Snu seg opp ned. En stemme som minte om grått knusk tørt papir, med syl skarpe kanter. Det møtte henne hardt. Slo øynene hennes tilbake. Hun måtte finne noe annet å se på. Flytte fokus. Det stakk. Røde små prikker. Prikker i huden. Hun kjente nummenhet i fingrene. Følte den strenge damen gransket henne. Hun så ned på mønsteret på bordet. Så på skoene til legen som satt nærmest. Så på mønsteret i linoleumsgulvbelegget. Hun så på stoltrekkene.Blikket flakket. Hun prøvde etter beste evne å ta seg sammen igjen. Snakke litt høyere. Men det som skjedde var at stemmen hennes ville forsvinne helt. Hun fikk likevel fram noen vage ord og setninger. fokus, samarbeide nå - tenkte hun. Og håpet at de skulle forstå. Hun ville ikke at dette skulle bli som den forrige runden. For det stakk ennå.

Legen måtte lytte på lungene. Måle blodtrykk og puls. Bare tanken på det fikk en ekkel følelse til å vokse.. Likevel fikk legen lov. For hun ville være flink. Samarbeide. Legen advarte henne mot at det kunne bli litt kaldt. Stetoskopet ble trykket inntil henne og flyttet rundt på ryggen. Hun kjente trang til å knipe igjen øynene. Hun kjente trang til å trekke seg unna. Be pent om å slippe. Men flinkheten hennes ba henne om å holde ut litt til. Selv om hun kjente kvalmen velte seg innover i kroppen.

Med en skamfull liten bøy i nakken fulgte hun etter og ut døra. Bortover korridorene. Hun lot blikket sitt feste seg på hver eneste grønnplante som hang i små krukker på veggene i korridoren mellom hver dør. Hun prøvde å telle dem. I vinduskarmene var det også pyntet med grønnplanter. I hvite plastikkrukker. Og gulvet var grått med blånyanser og litt slitt. Hun fulgte på videre, og så ut og bortover snøen. Hun så lys i vinduene på den andre siden. Tenk om hun hadde vært der heller… Hun myste nesten med øynene. Prøvde å fange opp hvem hun så i vinduene. Var det noen hun kjente…?

De skulle vise henne rommet. Noe i henne hadde et lite håp om å bli forstått. Noe annet sa at nå var hun tapt. Hun hadde ingen sjanser mot de som hadde makten. Makten og de viktige nøklene. Hun merket det på holdningen deres. Merket det på blikkene. Merket det på stemmene. Usikkerheten. Så kaldt det var.

Nicke

2011-08-03T13:17:00.000-07:00

Da var tiden kommet. Det er trist. Det er tomt. Rart. Tankene spinner. Forestillingene spinner. Min lille Nickepus har tatt farvell med oss. Han ble gammel. Han har vært min venn gjennom 19 år. Den siste tiden har han blitt dårlig. Og nå skulle han få slippe. Jeg kommer til å savne han masse. Det var grusomt å høre stemmen til mamma da hun sa at hun skulle være ærlig med meg, at de skulle dra til dyrlegen med han. Stemmen spinner rundt i hodet mitt enda. Men hvordan måte kunne hun si det på… Det kom til å gjøre vondt uansett. Men det har på et vis ikke gått helt opp for meg. Det skjedde i dag. Han har jo vært en del av mitt liv siden jeg var bare seks år gammel. Han var en del av meg. Han har vært selskap for meg. Han har fulgt meg. Han har funnet seg i mye rart også. Fra påkledning av dukkeklær til trilleturer i dukkevogna da jeg var liten jente. Han har vært med meg på skolen. Vært min reddende venn da jeg ikke hadde andre venner i skolegården. Jeg husker det godt. Det er et fint minne. Jeg har fine minner fra juletidene. Nicke fikk egen julegave. Jeg har et bilde hvor jeg sitter med pus i fanget og åpner julegaven for han. Det var meg og Nicke. Stine og Nicke. Han trøstet mange ganger. Trøstet uten ord. Bare tilstedeværelse. Vi hadde en spesiell kontakt. Akkurat som om han skjønte noe. Noe andre ikke skjønte. Jeg vet med ordene og tankene jeg tenker at han ikke er mer. Jeg kan si det til meg selv. Gjenta det. Høyt også. Men likevel er det som om hodet mitt ikke oppfatter det helt. Det er en forandring jeg må lære å leve med. Akkurat nå, kjennes det tungt.

Jeg tenker på Nicke. Jeg prøver å tenke på det fine. Jeg fikk ei melding i dag. Der stod det noe som jeg synte var fint. Det var i dag jeg skulle tenke på de fine minnene. Jeg tenker. Tenker mens jeg også har en liten pause fra hverdagen. Jeg er trygg der jeg er akkurat nå.

Nå er han fin liten puseengel

Han har fått blondeduken,

sa mamma

For det husket hun at jeg en gang sa han skulle ha.

Med forglemmegei på pelsen

Han er sammen med birk nå

Bak skyene

Jeg liker å tenke på han som min lille engel

Nicke <3

Noe å holde fast i...

2011-07-29T10:25:00.000-07:00

Nå er jeg ganske nettopp kommet hjem fra Bergen. Har vært der ei uke på besøk til familie. reiste dit sammen med mamma, pappa, og lillepus Bernhard. Har hatt en kjempefin ferie der. Jeg kjenner virkelig at det gjorde godt for meg! Jeg bodde noen dager hos min tante og onkel. Deretter flyttet jeg videre og bodde noen dager hos mitt søskenbarn og familien hennes. Det som gjorde så godt for meg med denne ferieturen, var at jeg kjente meg velkommen og godt tatt imot. Jeg kjente meg trygg. Og en annen positiv ting var at jeg fikk et miljøskifte. Og denne lille reisen brakte tilbake minner og følelser som jeg eide for flere år tilbake. Familie, er ordet. Og minner fra barndommen. Gode minner. fra somrer da jeg var liten. Jeg fikk kjenne på noe jeg ikke har kjent på veldig lenge... Trygghet. Jeg trengte denne ferien. Det er minner å holde fast i.

Nå må jeg prøve å holde på lyspunktene. Det er en del usikkerheter som svirrer rundt. Jeg er kommet tilbake i nord nå. Jeg har noen prosjekter på gang snart. Flytteplaner. Det er sikkert at det skal skje, men ikke sikkert når og hvor. Jeg har allerede planer om å pakke ned en del av tingene mine. Har skaffet meg flytteesker. Kanskje å ta litt hardt i siden jeg ikke vet når og hvor enda. Men jeg trenger det. Jeg trenger å se at det skjer noe snart. Jeg trenger å se at dette kapittelet er over. I alle fåll på én måte. Vekk med det!

Så må jeg skrive. Skrive og skrive. Tanker, ord, Lister, planer. Kanskjeplaner. Noe å se frem til. Et lite kontrollbehov melder seg... Det er en del usikkerheter som svirrer rundt nå... Og jeg trenger noe å
holde fast i...

Tanker fra en onsdag

2011-07-14T07:54:00.000-07:00

Hun går bortover veien. Sparker i småsteiner på asfalten. Ser seg om. Ser på buskene. Ser på gresset. På bygninger. Det regner. Regner i håret. Det er kaldt, men også litt friskt. Dette er et kjent område. Hun har gått her før. Mange ganger. Men nå er det litt annerledes. Hun hører ikke til her, men en annen plass... På et vis... Kanskje ikke... Egentlig hører hun ikke til noen steder. Hun bare er der hun er. På det stedet. Hun må bare være der. Har ikke noe valg. Og det var ikke henne selv som valgte det engang. Hun måtte bare føye seg etter andres ord. Andres makt. Hun hører ikke hjemme der. Og hun lengter vekk derfra. Hun føler stedet forgifter henne. Forgifter tankene. Minnene. Forgifter minnene. Hun vil gi slipp på dem. Vil ikke at de skal følge henne. Vil ikke at de skal være en del av henne videre. Ja for en gang, så skal hun videre. Hun skal bort. Langt bort fra den plassen. Hun skal høre til et annet sted. Hun håper. Håper at hun vil finne et sted som kan være hjem. Hun håper hun kan finne ro. Hun håper hun kan høre til. Hun dras nedover i tankene. Ser svart. Det er mørkt og svart når tankene kommer. Bildene. Bildene som flimrer bak netthinnen.

Men hun vet at et sted der framme, så ligger det et lite lyspunkt. Noe å se frem til. Kanskje noen som kan hjelpe å lindre sårene. Minnene vil være der. Men kanskje de ikke blir like vanskelige å forholde seg til. For en kan ikke slette det som har vært. En kan ikke fjerne det fra hukomelsen. Men kanskje hun kan komme videre. Bare litt i alle fall. Hun tør nesten ikke håpe for mye. Det har vært så mange ganger andre ikke har greid å forstå, at hun nesten ikke tør håpe mer. Men kanskje de gir henne muligheten denne gangen.
Kanskje.

Sommerferie og grubling

2011-07-09T14:05:00.000-07:00

Jeg har vært på en liten ferietur i noen dager nå. Var på besøk til ei venninne jeg kjenner fra sommerleirtiden. Mimring sier jeg bare... Så reiste jeg videre med buss og besøkte familie. Jeg har hatt det fint både på venninnetur og hos familien min. Det har vært strålende vær. Sommervær. Jeg har nytt dagene, til tross for et veldig vanskelig øyeblikk. Sånne typiske "Stinekrasjer." Det er sånne nesten daglige hendelser hvor jeg "stanger" hodet i veggen igjen og igjen... Misforståelser. Sånne typiske feiltolkninger og grubling. Der og da kjennes det ut som om hele verden går i oppløsning. Svartmalt. Av bare en liten, mikroskopisk (i andres øyne) feiltolkning. Meeen... Det ordnet seg. Det gikk over. Jeg greide meg. Hurra for det! Med litt telefoner hit og telefoner dit, så fikk jeg til slutt summet meg og hjernecellene stablet seg etter hvert på plass... Resten av turen var finfin. Fikk meg en bytur i dag sammen med ei i familien. Hun er en fantastisk person. Varm personlighet. En person som har kommet med mange oppmuntringer til meg når jeg har trengt å høre positive ting. Litt shopping av sommerklær på salg og en liten kafétur før bussen min gikk hjem ble det også.

Nå er jeg altså hjemme.. Eller, hjemme? Hmm.... Jeg er i leiligheten min. Det blir så tomt. Jeg har hatt det så fint da jeg var bortreist. Har møtt på en del påminnelser på min lille reise, men det har vært deilig å komme seg vekk. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare dette, men jeg kan jo si det enkelt. At min bosituasjon ikke har vært den beste for meg. Den har vært svært ødeleggende for meg. Og nå er jeg altså tilbake i leiligheten. Lengter etter et hjem. Ei leilighet jeg kan kalle hjem. Føle tilhørighet i. Ha noen trygge i nærheten. Her er det uro. Her er det angst. Rastløshet. Dårlige assosiasjoner. Vonde minner. Hvor skal jeg slå meg til ro? Det føles tomt. Tomt å bare bo. Oppbevaring. Et sted å være mens jeg venter på noe annet. Ting Tar Tid. Det er noe i det.. Jeg kan ikke gjøre annet enn å vente. Det er sommertid. Ferietid. Det betyr STOPP i systemene. Ting tar lengre tid. Men jeg har heldigvis foreldre som står på for at det skal bli bedre. For at jeg skal få en annen bosituasjon. Jeg er takknemlig.

Tusen takk til de som har oppmuntret meg og gitt meg håp til å fortsette. Jeg setter stor pris på de som gir meg tid til å ta pauser fra hverdagen. De som tar imot meg, og får meg til å føle meg hjemme. Det gjør at jeg klamrer meg til håpet. Håpet om å høre til en plass.

Det treffer så inderlig hardt

2011-07-04T04:49:00.000-07:00

Tenk, så lite som skal til. Så lite som skal til for å knuse meg. Trenger ikke være mer enn en stemme. Et spørsmål jeg ikke greier å svare på. Et tonefall. Ett spørrende toneleie. Så skjørt alt er. Så skjørt alt blir.
Selv om jeg nettopp hadde gleden i hånden. Det treffer. Treffer så inderlig hardt. Rett gjennom meg. Kjenner nervene pulsere. Kjenner det i blodet. Kjenner det i brystet, i hodet, i hendene. Ja til og med ytterst i fingertuppene. Det blir kaldt. Stål. Det treffer meg stålhardt. Som å bli slått i ansiktet. Tenk så lite som skal til. Hvordan kan en stemme ha så stor betydning? Hvordan kan et spørsmål bety så mye? Hvorfor tåler jeg så lite? Finn meg noen magiske briller. Slik at verden ikke blir så vond å forstå, se på, være i. Det skal så lite til.

Dikt og tekst- Dobbel glede!

2011-07-01T04:17:00.000-07:00

Jeg er glad! Det er dobbel glede. Diktet mitt ble publisert i medlemsbladet til Autismeforeningen. Bladet heter "Autisme i dag." Jeg har lagt ut diktet inne på diktsiden min. "Så forandret" heter diktet. Det var utrolig morsomt å se at de ville bruke det pluss to av bildene mine! Dobbel glede, siden jeg fikk beskjed kvelden før at teksten min blir med i bokprosjektet til Spiss forlag.

2011-06-29T14:42:00.000-07:00

Jeg ha fått en hyggelig beskjed... Teksten min ble valgt ut til å være med i boka " Annerledes." En samling tekster av barn, unge og voksne med autismespektertilstander. Det var utrolig morsomt å få den tilbakemeldingen etter å ha jobbet ganske mye med teksten! *hoppeogdansepågulvet* Jippiiii!

Noe nytt

2011-06-26T08:17:00.000-07:00

Jepp. Noe nytt er kommet til meg. Noe bra kjenner jeg. Men samtidig er jeg litt redd. Jeg har fått et ansvar. Og det må følges opp. Det er noe nytt, og det skremmer meg litt... Jeg har fått meg en liten kattunge. En liten rasekatt av rasen Ragdoll. Det er en herlig liten pelsball! Det er full fart i han. Men heldigvis sover han om natten. Han er ei grei katt. Legger seg når jeg legger meg, og står opp når jeg står opp. Men han er en leken liten krabat! Han hopper opp og ned og klatrer i det som kan klatres på. Spiller fotball med den lille lekemusa han fikk da han flyttet inn hos meg. Fotballmålet har jeg funnet ut er under kjøleskapet... Så blir han omsider sliten, og jeg legger han på rygg i fanget mitt og han kniper øynene igjen og maler og reiser en tur til drømmeland. En herlig søt liten katt med navnet Bernhard.

Det betyr ansvar. Det er en liten katt. Men likevell et liv. Noe jeg må stå opp til hver dag. Noe jeg må forholde meg til hver dag. Kanskje i ti til femten år fremover. Det er kanskje fordi det er nytt at det skremmer meg. Det er en forandring. Det er ansvar... Jeg må gi han mat og vann. Jeg må gjøre reint i sandkassen hans. Jeg må lære han husregler og oppdragelse. Høres ut som om jeg har en liten unge jeg skal passe på. Eller et voldsomt stort dyr. Selv om katten er liten, så er oppgaven stor nok for meg. Det er fint å føle ansvar selv om det er litt skremmende. Det er fint å ha selskap i den lille pusen. Fint å høre han male høyt når han ligger på rygg i fanget mitt og sover. Kanskje dagene blir litt lysere nå. Når jeg har noe å stå opp til.
Jeg har et ansvar. Det skremmer meg. Men det er også fint.

Nickepusen

2011-06-06T03:15:00.000-07:00

Har vært hjemme på Fauske hos mamma og pappa noen dager nå. Har fått koset masse med min lille Nickepus. Han blir 19 år snart. Jeg har hatt han siden jeg var seks år gammel. Vi har en helt spesiell kontakt. Jeg har mange fine minner fra tiden sammen med pus. Alt fra turer i dukkevogn til leking i dukkekroken hvor pus måtte finne seg i å bli pakket på både ullgenser og dukkekjoler. Han brukte også å følge etter meg til skolen. Jeg har et fint lite minne om en gang han fulgte etter, og satt å ventet på meg utenfor skolen da jeg var til time. I friminuttene gikk jeg ut og fant lille pus sittende i skogkanten å ventet. jeg hadde ikke så mange venner på skolen, så dette friminuttet var det lille Nickepus som steppet inn som min reddende venn. Jeg husker godt at vi var samen i skogen bak skolen mens de andre elevene lekte i skolegården. Jeg har som sagt mange gode minner fra min lille pus. Fra julaftene hvor jeg hadde pakket inn kattemat i julepapir så pus skulle få julegave, og fra høstdager i hagen hvor pus lekte i løvet vi rakte.