04 desember, 2017

20.06.2016. Drømmer.




Det er så merkelig hvordan drømmer kan ligge i dvale i nesten ti år. Hvem tok de bort? Hvem passet på de alle årene jeg var en fange? Min egen fange. Fikk jeg ikke lov til å ha drømmer? Var jeg ikke et menneske? Eller var jeg bare en usynlig skygge på en blek og slitt vegg? De kunne gå og komme som de ville. Det var tross alt ikke deres strid. Det var ikke dem som kjente på mine følelser. Selv om om de kunne rasere dem med ukloke valg av ord.


Jeg sitter i framsetet i bussen. Øynene mine følger nøye og oppslukt med ut vinduet til venstre. Solen varmer kinnet mitt gjennom bussruta. Jeg liker solbrillene mine med gulbrune glass. Alt blir litt ekstra eventyraktig gjnnom dem. Lyset. Det blir så drømmende. Jentene skravler bake i bussen. Dirigenten vår og reiselederne sitter foran. Veien blir smalere og smalere. Det ser akkurat likt ut som på en film jeg har sett. Jeg er ikke helt sikker på hvilken. Men det føles som om jeg har vært her før. Kanskje i et tidligere liv. Jeg er ikke sikker på om jeg tror på sånt. Likevel er tanken fin akkurat nå. Å tro på noe er vanskelig. Særlig å tro på meg selv. Kanskje aller vanskeligst er det å tro på at ting kan gå bra. Jeg blunker med venstre øye og vrir ukomfortabelt på fingrene. Men det går ikke lang tid før tanketrollet forsvinner og oppmerksomheten min trekkes mot veien bussen kjører på. Trærne kaster dansende sol og skyggeflekker ned på asfalten. Er det virkelig sant at jeg er her? Dette er et eventyr og jeg bor i dette eventyret akkurat nå. Blikket mitt låses fast i noe langt der inne i skogen til venstre for bussen. Det er en alveskog. Et gammelt sprukkent lysthus i stein. Naturen har tatt det til seg. Det er overgrodd av blader og røtter og mose. Jeg vet ikke om de andre ser det. Men jeg ser det. Og nå er jeg sikker. Dette er et eventyr, og jeg vil aldri mer tilbake til det vanlige. Det vanlige og grå. Kjølige og utrygge. Der er jeg ingen. Der finnes ikke drømmene mine. Der finnes bare den jeg har vært de ni siste årene. Jeg vil ikke være der. Jeg vil være her. På vei til slottet Sanssouci i Potsdam. Jeg vil være i Berlin.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar