27 mars, 2014

Lykkepille uten bivirkninger!

Det går fort i svingene. Det vil si at fra å nærmest føle seg nedtrykt i ei grøft, til å stå helt oppreist igjen, med nesten rak rygg...

I dag har det vært korøvelse. Å som jeg ønsker at det var hver dag! Vi er en fnisete gjeng, som alle bryr seg om hverandre, og stort sett, ja for det aller meste har vi det kjempe gøy! Den lille delen som ikke går inn under det meste... Det vil si alle utfordringene som oppstår, men likevel lærer vi mye av det også. Om det er personlige utfordringer eller andre type utfordringer... Jeg har mange runder med meg selv og usikkerheten min. Også når jeg har det så morsomt at jeg nærmest står og hopper opp og ned av ren glede. Usikkerheten pirker meg på skuldra..
 Den sier
"Hej, Stine, du husker meg?
"Ja hvordan kan jeg glemme deg? Jeg vet jo alt for godt hva du har gjort mot meg"
"Ja, da vet du vel hva jeg mener om dette?"
"Emmm... Hva dette?"
"Ikke stå her og tro at du kan synge så pent som alle de andre jentene i koret"
"Å.. åå nei, så klart. jeg skal skjerpe meg. Ikke tro at jeg er noe"
"Fint, da har vi en avtale"

I samme øyeblikk som jeg og L, vår kjære dirigent står og synger overstemmen på refrenget... Jeg utbryter-
"Du L, blir ikke du litt forstyrra av å stå å synge rett ved siden av meg? Du vet, den pistrete pipestemmen min?
L smiler, og ser på meg med store lure øyne.
"Jaaa jeg blir veldig forstyrret. Kan du ikke se det? Du synger jo like falskt som meg"
L ler høyt, og jeg tar spøken, og kaster meg ut i andrestemmen igjen...

Innimellom tror jeg at jeg sliter folk ut med å hele tiden søke bekreftelse på at jeg faktisk er god nok, selv om jeg vet at å gjøre mitt beste skulle være godt nok..? Er det ikke. Egentlig så er det helt åkei å ikke gjøre sitt aller beste til en hver tid. Men forstår jeg det egentlig? Jeg rister på hodet, mens jeg ler mot ansiktet til L.
Det skal endel til å tro på at jeg faktisk KAN jeg også...


Det lille året i det lille koret har på mange måter vært ei lykkepille uten bivirkninger, hvis jeg kan si det på den måten. Fra å komme inn i koret å nesten ikke tørre å synge så jeg selv hører stemmen min, til å litt etter litt, med stadig bekreftelse, tør å stole på at jeg verken synger falskt eller pipete. ( Selv om jeg enda blir litt usikker) Og til å tørre å stå foran et fullsatt auditorium på universitetet å vite at svikter jeg, så går det ut over venninna like ved siden, og da har vi plutselig ingen andrestemme, som plutselig gjør at hele rekka med førstestemmer blir usikre. Vi må stole på hverandre i koret. Er vi bare to stykk som synger andrestemmen, må vi tørre å synge ut så det høres, hvis ikke svikter vi hverandre, og det vil være enten veldig dumt for meg, eller den som synger sammen med meg... For et år siden hadde det ikke falt meg inn å tenkte tanken på å skulle framføre.. Og ikke i drømmeland engang å synge på andrestemmen. Utenkelig. Aldri. Kanskje i et annet liv eller noe....

Som dere sikkert skjønner så trives jeg alt for godt i koret. Og tanken har streifet meg med vemodighet.... Tenk når jeg blir hele 70 år og ikke kan synge i dette koret lengre... Off så trist.. Men Stine da.. Er ikke det å ta sorger på forskudd så vet ikke jeg...!


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar